Når man bor her ute i havgapet blir en automatisk opptatt av været!
Fra barnsbein av blir vi oppdratt til å følge med på værmeldingen, se på skyene, kjenne på vindretningen, gjenkjenne en floing, makrellskyer osv osv.
Vi lærer oss å ikke klage over regnet, over vinden og over lave temperaturer! Vi lærer faktisk å sette pris på ruskevær og koser oss, istedet for å ergre oss over "dårlig" vær! Da går vi ut i vinden og kjenner den tar tak i jakka og fyller lungene med frisk luft - eller vi vender ansiktet mot regnet og kjenner den vitaliserende følelsen en skikkelig regnskur gir.
Det gjelder så klart ikke alle. Man kan sjelden generalisere, men jeg vil tro at mange som bor her ute lærer seg å leve i takt med været! Ikke nødvendigvis årstidene, men været! Vi kan ha høst om sommeren og vår om vinteren. I dag for eksempel, sier kalenderen 21.juli og temperaturen sier høst. Det har vært 11 grader i dag.
Folk her ute begynner å bli værsyke og lengte etter varme. Noen reiser sydover - og noen blir her og venter på godt vær.
Man blir godt utviklede optimister av å bo her ute i havgapet. Vi tror alltid at det gode været kommer, selv om all erfaring sier at det er lite av det.
Vi er også takknemlige. To uker med godt sommervær (over 20 grader), så lever vi på det til neste år. Da tenker vi at høsten kan gjerne komme.
Siste skikkelige sommervær hadde vi i april.
Nå sitter jeg inne og lytter til vinden og regnet ute - og været i dag her vært grått,- men det jeg husker aller best og som har festet seg i minnet, er det poetiske lyset, da himmel og hav møttes i samme gråblåe farge - og tåken hvisket ut linjene i horisonten - og den vakre himmelrøden som åpenbarte seg i det dag ble til natt. Da var lav temperatur og gråe skyer glemt.....og savnet etter sommeren borte en stakket stund...
