Det har vært en mager blogghøst! Jeg har vel hatt et av mine tøffeste år så langt i livet! Selv om jeg har gjort mitt yderste for å se det lyse i livet, så har det unektelig vært tøft.
Å miste et av de menneskene man er aller mest glad i, er en utrolig stor påkjenning. Det er ikke så lett å finne det positive i livet når livet bråbremser som det gjorde i fjor. Men det rare er at når livet blir så uutholdelig tøft, så er det fortsatt mulig å finne noe vakkert i hverdagen.
Jeg husker spesielt godt en av de siste turene jeg hadde i naturen, før mamma døde. Fargene var sterkere, luktene var sterkere, lydene vakrere - og jeg følte virkelig at jeg gikk turen - og samlet inntrykk for henne som ikke kunne gjøre det selv. Jeg plukket en bukett markblomster til henne, som hun hadde gjort til meg, bare 12 måneder tidligere. Jeg satte meg på sengen hos henne, etter turen, - og så henne lukte på blomstene, lukke øynene og smile. Hun elsket naturen, turene sine og jeg ville så gjerne hun skulle få kjenne på luktene fra naturen, en siste gang.
Etter hun ikke var hos oss lenger, så lever jeg ekstra sterkt i de øyeblikkene jeg er alene, i naturen. Da føler jeg at jeg kommer nærmere henne - og meg selv. Minnene blir klarere og jeg føler også at hun på et underlig vis er med meg.
Nå skal livet gå videre, uten henne. Vi savner henne. Hele tiden. Hver dag, hvert minutt. Men hun sa hun skulle være hos oss, selv etter at hun ikke kunne være her fysisk...og det føler vi virkelig hun er.
Hvor går veien, hvor finner vi styrken, til å fortsette?
2014 skal bli i hennes ånd. Jeg vet at hun ikke ville sett oss stoppe opp, uten å finne styrke til å gå videre,- så vi skal gå videre med positiv energi, styrke og pågangsmot.
Jeg gleder meg til året, utfordringene, gledene, minnene,- og sorgen, vil jeg snu til noe positivt - og bære den med meg som en positiv og livgivende amulett ♥
Å miste et av de menneskene man er aller mest glad i, er en utrolig stor påkjenning. Det er ikke så lett å finne det positive i livet når livet bråbremser som det gjorde i fjor. Men det rare er at når livet blir så uutholdelig tøft, så er det fortsatt mulig å finne noe vakkert i hverdagen.
Jeg husker spesielt godt en av de siste turene jeg hadde i naturen, før mamma døde. Fargene var sterkere, luktene var sterkere, lydene vakrere - og jeg følte virkelig at jeg gikk turen - og samlet inntrykk for henne som ikke kunne gjøre det selv. Jeg plukket en bukett markblomster til henne, som hun hadde gjort til meg, bare 12 måneder tidligere. Jeg satte meg på sengen hos henne, etter turen, - og så henne lukte på blomstene, lukke øynene og smile. Hun elsket naturen, turene sine og jeg ville så gjerne hun skulle få kjenne på luktene fra naturen, en siste gang.
Etter hun ikke var hos oss lenger, så lever jeg ekstra sterkt i de øyeblikkene jeg er alene, i naturen. Da føler jeg at jeg kommer nærmere henne - og meg selv. Minnene blir klarere og jeg føler også at hun på et underlig vis er med meg.
Nå skal livet gå videre, uten henne. Vi savner henne. Hele tiden. Hver dag, hvert minutt. Men hun sa hun skulle være hos oss, selv etter at hun ikke kunne være her fysisk...og det føler vi virkelig hun er.
Hvor går veien, hvor finner vi styrken, til å fortsette?
2014 skal bli i hennes ånd. Jeg vet at hun ikke ville sett oss stoppe opp, uten å finne styrke til å gå videre,- så vi skal gå videre med positiv energi, styrke og pågangsmot.
Jeg gleder meg til året, utfordringene, gledene, minnene,- og sorgen, vil jeg snu til noe positivt - og bære den med meg som en positiv og livgivende amulett ♥
