Noen ganger føler vi at livet virkelig setter oss på prøve. Denne uken har jeg fått oppleve både egen og andres smerte tett på kroppen. Men når venner sliter med egen sykdom - eller er redd for å miste en av sin aller nærmeste i sykdom, setter det livet i perspektiv.
Jeg fant en artikkel, på zuna.no, som jeg gjerne vil dele med dere. Den traff iallefall meg:
Å skrive en blogg som hevder å skulle være “din daglige kilde til inspirasjon” kan være utfordrende. Det medfører en viss forpliktelse til å gi andre en god følelse av å lese den, og til å fokusere på det positive i livet. Den største utfordringen ligger derfor i hvordan man skal formidle gleden, uten å samtidig formidle en forventning til at andre skal “være positive” uansett hvordan livet fortoner seg for dem.
Det er mye snakk om positiv tenkning og lykke i vår tid, det kan oppleves som et samfunnskrav at vi skal være lykkelige. Jeg ser mange mennesker på evig jakt etter lykken, men jeg ser sjelden noen som har funnet den. Jeg er ingen buddhist, men den første av ”de fire edle sannheter” i buddhismen er sannheten om lidelsen, det vil si at det vonde finnes. De tre andre edle sannheter er i korte trekk at det finnes en årsak til lidelsen, at det finnes en tilstand uten lidelse og at det finnes en vei til en tilstand hvor lidelsen ikke finnes.
Det første steg på veien mot lykken er selve anerkjennelsen av lidelsen. Å jakte febrilsk etter lykken er i mine øyne den sikreste oppskriften på å aldri finne den, nettopp fordi man nekter å forholde seg til det man ser på som lidelse. Det ender opp i et endeløst jag etter nye kortlevde opplevelser og impulser som vil gi et “kick”. Men det kan ikke vare, for lidelsen kan ligge rett rundt neste sving for oss alle. Livet medfører lidelse uansett hvor mye man forsøker å rømme fra den - lidelse ligger i å bli født, i sykdom, i alderdom, i død, separasjon fra det man opplever som godt, å ikke få det man vil, sorg, stress og i all slags fysisk og psykisk smerte. Lidelsen er uunngåelig – en varig tilstand av glede og nytelse er umulig.
For å finne noen form for varig livsglede må vi først akseptere at det vonde finnes, og at det vil ramme oss. Vi må forholde oss til vår egen og andres smerte og sorg, og kunne være i den uten å lete etter en “quick fix” for å få det hele til å gå over raskest mulig. Ved å forstå at sorgen og gleden går hånd i hånd, og at ingen følelser varer evig, vil vi også lære å gi slipp på smerten slik at den ikke blir hengende fast i oss. Og gjennom forståelsen for smerten, kommer også forståelsen for og aksepten av det gode i livet.
