Å rusle ut mot havet med mine tanker og min skjønne Era, er sjelebot! Havet gir meg alltid styrke og lindring! I dag lå havet stille som et sølvteppe og reflekterte skyenes blåtonepalett! Tynne solstråler slapp gjennom det blytunge, duse skylaget og glitret som edelstener på havflaten!
Era var tøysete, men glad som alltid. Snuste og snuste inn alskens lukter og deiligheter fra nysprunget gress og våte jorder! Titalls hester løp i frydefull gallopp over markene, mens Era så med lengsel i blikket i det de føk forbi! Hun fikk øyekontakt med den ene og de ble stående å se på hverandre en stund! I felles beundring for hverandre, vil jeg tro! Jeg skjønner hvorfor hunden kalles menneskets beste venn! Å gå tur med Era er lindring i seg selv! Hun gir ubetinget og uselvisk kjærliget! Alltid glad for å se meg og være sammen med meg!
Noen ganger når jeg føler at livet er særdeles fint og alt bobler oppover, skjer det et eller annet som gjør at livet ikke er helt så fint allikevel! I slike stunder har jeg lært meg å tenke positive tanker - og la boblene stige igjen!
Brusboblene jeg tenkte på i dag, (i tillegg til Era og gutten min så klart :), - er mine gode venner! De som er lyset mitt og gir meg glede! De som får meg til å føle meg verdifull og elsket!
De tenkte jeg på i dag, - og vips steg lykken - og fikk smilet frem!
Vi glemmer ofte å fortelle hverandre hva vi betyr for hverandre! Det er så lite som skal til for å glede en venn, så i dag har jeg delt noen ord med mine venner, i takknelighet for at de alltid er der for meg :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar