Era

Å komme hjem til Era er alltid en glede. Ingen viser slik begeistring som henne over å møte meg! Kan ikke la være å smelte fullstendig. I dag gikk vi rett ut på tur da jeg kom hjem. Like greit å gå av oss litt superbegeistring      før vi fant roen for kvelden. Iskald vind bet seg fast i kinna mine og laget røde vestavindroser! Flortynt islag på veien, under støvlene mine, fikk meg nesten overende når Era dro som værst i båndet.

Snille mor-mor og mor-far passer Era når jeg er på skole - og da får hun nok gjøre som hun vil når de går tur. Tenker det er hun som bestemmer :) Det merkes iallefall når jeg går tur med henne når jeg er hjemme i helgene. Da går vi i evigheter før hun skjønner at det faktisk er jeg som er sjefen. Ikke før mot slutten av turen fikk vi noe som lignet samarbeid og rytme. Tror nok vi får en liten jobb når jeg kommer hjem til jul. Nå ligger hun ved beina mine - redd for å miste meg av syne. Veldig koselig å være hjemme iallefall :)